Hopp til innhold

Tartarsmør II

Tartarsmør II: blancherte urter og løk støtes med smør, presses gjennom sil og blandes i hvit saus på fiskekraft, krydres med pepper, salt og cayenne og serveres godt kald til fisk.

Kilde: Henriette Schønberg Erken, Stor kokebok, 1914-utg. s. 348 (falt i det fri)

Bli den første til å vurdere

Om retten

En finere, grønn variant av tartarsmør der forvellede urter støtes med smør, siles og blandes i en hvit saus kokt på fiskekraft. Sausen kjøles ned («fryses») før servering til fisk.

Slik gjør du

  1. 1

    Blancher urtene

    Blancher estragonblad, kjørvel, persille og løk raskt i kokende vann. Legg dem opp på et klede for å tørke.

  2. 2

    Støt med smør

    Støt urtene sammen med smøret og press blandingen gjennom en finmasket sil.

  3. 3

    Bland i sausen

    Bland urtesmøret med den hvite sausen og krydre med pepper, salt og cayenne.

  4. 4

    Kjøl ned

    Avkjøl sausen godt før den serveres til fisk.

Endringer fra originalen

Moderne mål (g, dl, ss). «Haarsigt» = finmasket sil, «forvelles» = blancheres. Løken er ført til denne oppskriften fordi fremgangsmåten nevner den. «Fryses» tolket som å kjøle sausen godt ned.

Tidsmaskin – hva endret seg?

Velg to utgaver og se hva Henriette Schønberg Erken la til, fjernet eller endret mellom dem.

Velg to forskjellige utgaver for å se en sammenligning.

Fellesskapets tolkninger

Bli den første til å dele din egen versjon.

Se tolkninger →

Ofte stilte spørsmål

Hva serveres tartarsmør II til?
Det serveres til fisk. Smøret fryses før servering, så det blir fast og kaldt.
Hvilke urter går i oppskriften?
Én spiseskje hakkede estragonblad, én spiseskje hakket kjørvel, én spiseskje hakket persille og en knivsodd løk. Alt forvelles og tørkes på et klede før det støtes med 30 g smør.
Hvorfor presses urteblandingen gjennom hårsikt?
For å få en helt jevn, grønn smørmasse uten trevler. Deretter blandes den med 2 desiliter hvit saus laget på fiskekraft og krydres med pepper, salt og cayenne.
Hvor kommer oppskriften fra?
Fra Henriette Schønberg Erkens «Stor kokebok» fra 1914, side 348.