
Stikkelsbæris
Erkens stikkelsbæris (1914): umodne stikkelsbær kokes og siles, blandes med sitronsukkerlake og fløte, resten av fløten piskes stiv og røres inn før frysing.
Kilde: Henriette Schønberg Erken, Stor kokebok, 1914-utg. s. 509 (falt i det fri)
Om retten
En sommer-is fra iskapitlet i «Stor kokebok» (1914), laget av umodne (grønne) stikkelsbær – den tidens måte å utnytte tynningsbær fra hagen. Fløten deles: halvparten røres inn i puréen, resten vispes stiv for å gi luftig konsistens.
Slik gjør du
- 1
Kok bærene
Kok de rensede stikkelsbærene møre i 5 dl vann.
- 2
Sil
Press bærene gjennom en finmasket sil til en purè.
- 3
Sukkerlake
Kok sukkeret til sirup med 1 dl vann og sitronsaften. Skum laken.
- 4
Bland
Bland sukkerlaken med stikkelsbærpurèen og 5 dl fløte. La blandingen bli helt kald.
- 5
Pisk og rør inn
Pisk resten av fløten stiv og rør den forsiktig inn.
- 6
Frys
Frys isen (se frysemetoden s. 504). Rør om noen ganger underveis dersom den fryses uten ismaskin.
Endringer fra originalen
Mål oppgitt i moderne enheter (dl, g). Utydelige brøker i OCR er tolket som ½ l vann og 1 l fløte, i tråd med bruksanvisningen i teksten. Hårsikt er erstattet av finmasket sil.


Tidsmaskin – hva endret seg?
Fellesskapets tolkninger
Bli den første til å dele din egen versjon.
Ofte stilte spørsmål
- Hvorfor skal stikkelsbærene være umodne?
- Umodne, grønne stikkelsbær gir mer syre og friskere smak, som passer godt til den søte sukkersirupen og fløten. Oppskriften bruker 1 kg umodne bær kokt møre i ½ l vann og presset gjennom hårsikt.
- Hvordan lages sirupen?
- 750 g sukker kokes til sirup med en del vann og saften av 1 sitron. Sirupen skummes før den blandes med stikkelsbærpuréen og ½ l fløte.
- Hvordan brukes fløten – alt på én gang?
- Nei. Av 1 l fløte røres ½ l rett inn i den søtede puréen, mens resten vispes stiv og røres inn til slutt før massen fryses.
- Hvor lang tid tar isen?
- Regn med rundt 5 timer totalt inkludert koking, avkjøling og frysing. Oppskriften er beregnet til 8 porsjoner og er hentet fra Henriette Schønberg Erkens «Stor kokebok» (1914), s. 509.