Den som griner åt grauten er inte svøltin
At mange lar være å bruke kyllinger, høns osv. fordi de simpelthen ikke kan eller rettere sagt ikke vil åpne dem, er en trist sannhet. Hvad er det da ved dette arbeide som virker så avskrekkende? Når et arbeide blir utført på den rette måte, er det hverken uoverkommelig eller avskrekkende. Vi skal her redegjøre litt for åpning både av kylling og fugl, og så kan man snart overbevise sig om at det allikevel ikke er så fælt. Åpningen foregår på akkurat samme måte for fugl som for kylling. I regelen får man dyrene ribbet; gjør man ikke det, må man altså sette sig til å ribbe selv. Vikl et papir om hals og hode på dyret i tilfelle der skulde dryppe noe blod, og ribb så brystet først efterat de store fjær i vinger og hale er trukket ut. Napp ikke, men bruk vesentlig tommelfingeren til hjelp, og med litt lange tak. Dyret, enten det er fugl eller kylling, ribbes helt ned til hodet og til ytterste ledd av vingene, glem heller ikke å ribbe godt om leddet ved benet, der har det så let for å sitte igjen fjær. Er det et større dyr man ribber, som and eller gås, er det ikke så fort gjort; de må nemlig plukkes to ganger, først tas alle fjær, og så kommer turen til dunene.
Når så dyret er ribbet, vil man som regel se at det sitter noen lange tynne hår igjen, disse svies av. Legg litt salt på feiebrettet f. eks., hell litt denaturert sprit over, sett en fyrstikk til, ta så dyret i halsen og det ene ben og drei det forsiktig rundt i varmen, men ikke for langt ned til, da vil det kunne bli svimerker på det. Når sviingen er ferdig, er man altså til åpningen. Legg et stort tykt papir over kjøkkenbenken, så undgår man å få det minste søl andre steder enn på papiret. Videre bør man ha en spiss, skarp kniv for hånden.
Først skjærer man rundt leddet i benene, men skjær ikke så dypt at senene blir skåret over, de skal nemlig trekkes ut, se billede I.