
Ripssaft, søt, II
Søt ripssaft nr. II: bærene kokes opp med 1/4 l vann per liter bær, saften siles og klarner over natten, kokes så 1/2 time med 1/2 kg sukker per liter og tappes varm på flasker.
Kilde: Henriette Schønberg Erken, Stor kokebok, 1914-utg. s. 599 (falt i det fri)
Om retten
Den andre av Erkens søte ripssaftoppskrifter, der bærene kokes opp med litt vann og saften får klare seg til neste dag før den kokes med sukker.
Slik gjør du
- 1
Saft bærene
Ha ripsen i en kjele med 1/4 liter vann per liter bær. Sett over varmen og la bærene safte seg; gi dem et lite oppkok under jevn omrøring.
- 2
Sil og la stå
Sil saften gjennom et grovt klede og la den stå til neste dag. Hell den klare saften forsiktig av bunnfallet.
- 3
Kok med sukker
Mål saften, ha den i syltekjelen med 1/2 kg sukker per liter. Kok opp over sterk varme under omhyggelig omrøring, og kok i 1/2 time regnet fra kokepunktet. Skum godt.
- 4
Tapp på flasker
Løft kjelen av varmen og fyll saften på varme, tørre flasker. Kork og lakk (eller bruk tette skrukorker).
Endringer fra originalen
Mengder er oppgitt per liter bær og per liter saft som i originalen, med moderne enheter. Lakking av korkene kan erstattes med tette skrukorker. Fremgangsmåten er delt i trinn.


Tidsmaskin – hva endret seg?
Velg to forskjellige utgaver for å se en sammenligning.
Fellesskapets tolkninger
Bli den første til å dele din egen versjon.
Ofte stilte spørsmål
- Hvor mye vann og sukker skal jeg bruke?
- 1/4 liter vann per liter bær, og 1/2 kg sukker per liter ferdig saft.
- Hvorfor skal saften stå til neste dag?
- Etter silingen gjennom et grovt klede får saften stå over natten slik at grumset synker. Den klare saften helles så forsiktig av, og bunnfallet blir igjen. Derfor tar oppskriften rundt et døgn i alt.
- Hvor lenge skal saften koke?
- En halv time regnet fra det øyeblikket saften koker opp, over rask ild og med omhyggelig omrøring. Skum godt underveis.
- Hvordan tappes saften?
- Løft kjelen av varmen og fyll saften på varme, tørre flasker. Korkes og lakkes. Oppskriften er fra Henriette Schønberg Erkens «Stor kokebok» (1914), s. 599.